Sofaen kjennes myk, vinterkulden biter seg fast i husveggene. Det er første juledag. Maten og gavene fra kvelden før sitter tett i minnet, det er stille. Førjulsstresset har endelig fått en demper på seg.
Endelig er det rolig igjen. Nesten for rolig. Nesten litt trist at alle gavene er åpnet, alle forberedelsene er unnagjort, og at det er 364 dager til askepott vises igjen på tv. 
Første juledag er stillhetens dag. Og den perfekte dagen til å gjøre ting man ellers aldri har tid til. Jeg blir sittende i den myke sofaen denne dagen. Stuebordet er fremdeles fullt av godteri og julekaker. Veien er kort. Jeg strekker meg etter en twistkaramell og tenker at ”denne skulle bli den siste”. I hele desember har jeg knasket på julekaker og marsipangriser. Litt etter litt begynner samvittigheten å legge seg på sideflesket.
Jeg får panikk, kaster meg i det nye treningstøyet som jeg fikk til jul, og løper ut i snøværet i håp om at julemarsipanen skal forsvinne. Det er kaldt ute. Snøen fyker og blåser meg midt i fjeset. Jeg jogger en runde rundt huset, og legger resten av treningsøkten i den varme sofakroken.
Noe friskere i fleisen etter runden min, og noen kalorier fattigere. I stedet for å begynne med kondisjonen, begynner jeg med planleggingen. Første juledag er det perfekte tidspunkt å planlegge nyåret. Og litt sideflesk-samvittighet er den perfekte starten på det kommende årets nyttårsforsetter.
Mange har sikkert knyttet bekjentskap med rollefiguren Bridget Jones. Kvinnen som stadig er 
på søken etter en ny og bedre tilværelse. Hvert år kjøper hun en ny dagbok til seg selv, hvor hun fører side opp og side ned med nyttårsforsetter, løfter som vil forandre livet hennes.
Det er sikkert en del som kjenner seg igjen i denne måten å tenke på. Hadde jeg skrevet dagbok ville den nok hatt stor likhet med min medsøsters. Det fokuseres stadig på det som kunne ha vært bedre, i stedet for å vektlegge det positive. Vi jenter stiller alt for høye krav til oss selv. Vi lager tusenvis av løfter som vil forandre livene våre. Men som med Bridget Jones er det også med de fleste av oss andre. Vi bryter løftene våre, og nedturen blir desto større da, enn hva den ville blitt hvis vi levde slik vi gjorde i desember.
Det er bare å innse: Superwoman finnes ikke. Alle er vi vellykket på hver vår måte, men vi har også våre svake sider, de som gjør oss menneskelige og former oss til de vi er.
Det er bare en ting som gjenstår å si før det er ferie. Dropp sideflesk-samvittigheten og nyt ferien mens du kan. Hverdagen innhenter oss tidsnok over nyttår allikevel!
Tekst: Christine Havdal