Fuktig festivalsommer
Festivalsommeren står for døra, og for å legge et bronsebrunt grunnlag før alskens "how-you-doin'"-festivalsjekking i sommer var jeg nylig på ferie i Smilets land.
Thailand er et severinsuverent land. Fantastisk mat, deilige strender med potetmel-sand, flott natur og kanonklima. Selv om den samme varmen KAN føre en stakkar ut i uante problemer. Innimellom den daffe solslikkingen følte jeg nemlig for å jogge litt. Bare litt, må vite, bare for å holde kontinuiteten fra regimet hjemme, men siden treningssenteret i området bare hadde en døll stepmaskin og én skarve sykkel å by på – og det dessuten blir for varmt inne på studioene selv om lufta kondisjoneres like mye som en selv – måtte jeg UT og løpe. Men det er ikke lett å finne riktig tidspunkt for den slags. Ironisk nok, i og med at vi snakker ferietid. Men vi snakker ferietid i Thailand, og enten er det steiksol, man har drukket en ørliten Singha eller så er man bare doven og knekt etter en lang og glovarm dag der ikke engang havbading makter å kjøle deg ned.
Men en vakker dag da samvittigheten var som svartest, jeg var relativt tidlig oppe og sola fortsatt lå bak en sky/politikernes løsning på det hele får meg til å spy (eh… det ble litt Raga Rockers over den), så jeg mitt snitt. Snurra på meg joggeskoene, smurte meg inn med solkrem av skyhøy faktor og løp av gårde bare iført en frekk, liten hudfarget løpeshorts av ganske så tynt stoff. Jeg vet jo egentlig innmari godt hvor varmt det er i Thailand; i dette tilfellet snakker vi 30 klamme grader allerede fra morgenen av, og luftfuktighet på rundt 75 prosent. Når man da skal yte noe fysisk, blir det nødvendigvis hett – og svett. Men sola gjør en tydeligvis sløv og korttenkt, og jeg hadde løpt ganske langt hjemmefra før jeg endelig oppfattet hva som skjedde der nede.
Svetten fra overkroppen hadde selvsagt glidd nedover og gjort shortsen våtere og våtere, utviklingen var irreversibel – og jeg var 20 minutters jogg fra leiligheten. Det gamle skolemarerittet om at du har glemt å ta på deg badebuksa før du entrer svømmehallen, ble plutselig virkelig. Følelsen var forskrekkelig fortvilende. Det var "wet T-shorts competition", og jeg var eneste deltager. Folk som kjenner meg vet at det skal MYE til for å gjøre meg pinlig berørt, men å løpe i 20 minutter med dingeldangelet og baksprekken mer enn synlig kvalifiserer absolutt. Ikke at det å være naken offentlig i seg selv er så ille, men her har vi altså en setting der du fremstår som bevisst ekshibisjonist i et land så konservativt at politiet patruljerer kjøpesentre, parker og moteller for å forhindre landets ungdom i å ha sex på valentinsdagen. True story.
Der løp jeg altså rundt til blott og spe, hvilket var underholdende nok da jeg kom til den «rosa» delen av strandpromenaden og ble plystret etter. Ikke fullt så morsomt i forhold til øvrige, mer forferdede thaier og søte 20-årige turister som intetanende kom rullende med koffertene sine – nettopp ankommet området bare for å bli blendet av familiejuvelene mine. Du vet måten man såvidt kikker på folk som passerer en, bare for kjapt å registrere hvem det er og hvordan de ser ut før man går videre? Tenk deg hvordan det samme skjer her, bare at blikket aldri slipper – det bare forsvinner nedover kroppen, og så fnisende opp igjen. Begrepet «smilets land» fikk plutselig et helt nytt innhold for meg.
Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Nå føler jeg meg nemlig svært godt forberedt til årets nakenløp i Roskilde...
Navn (påkrevet)
E-post (påkrevet)
Hjemmeside