På jakt etter framtiden med kontorskrekk og et dusin pappesker
Jeg sitter i et hav av pappesker, søppelsekker og gamle fotoalbum. Jeg har brukt hele dagen på å pakke livet mitt ned i pappesker, og jeg har aldri vært så fremmed for meg selv. Jeg skal flytte for meg selv. Fra Tønsberg til Oslo, fra trygghet til usikkerhet, fra stillhet til bråk, fra skog på hvert eneste hjørne til Deli De Luca i hver eneste gate, og ikke minst fra en buss hvert tjuende minutt til ti busser og trikker hvert femte. Jeg skal flytte fra mammaen og pappaen min som jeg ikke har vært borte fra i mer enn tre uker i strekk, og jeg er så redd at det går kaldt nedover ryggen på meg.
Barneskolen gikk smertefritt, ungdomsskolen kom jeg meg igjennom og videregående med russetiden som avrunding var et helvete. Jeg er fortsatt blå under øynene etter eksamenstiden, og kaoset i hodet har så vidt begynt å gi seg.
Mine gode venninner og klassekamerater har livet sitt planlagt som om det er den mest naturlige tingen å planlegge. Livet deres ser rett og slett ut som den lista jeg skriver når jeg skal på Meny og handle inn til dagens matlagning. Noen tar forberedende i Bali, noen hopper rett på femårsstudier ved universitetet i Oslo og andre strammer maska og marsjerer inn i militæret før de skal avle unger og kjøpe seg stasjonsvogn, labrador og en 42 tommers flat TV.
Jeg føler meg annerledes. Unormal, selv om jeg vet at jeg absolutt ikke er alene. Jeg klarer nemlig ikke å planlegge livet mitt, og jeg klarer heller ikke å studere videre. Skolen sitter så langt oppe i halsen på meg at ett eneste mattestykke til ville fått det til å rase helt for meg. Rumpa mi er så sliten etter tolv år på skolebenken at den bare vil løpe, løpe i hele evigheten.
Skolen har rett og slett gitt meg kontorskrekken. Du vet, A4- jobben hvor du bruker dagen på å sortere papirer med tall og bokstaver satt sammen i meningsløse kombinasjoner, jobben hvor alt lukter av gammel kaffe og kommune. Jeg drømmer meg til motehusene i New York, strendene i Miami og gatene i Roma og Paris. Jeg vil kjenne vinden i håret, sand under føttene og kjenne storbyene puste meg i nakken før jeg kan se meg ”ferdig med livet”. Jeg vil ha noe å skrive hjem om, noe å fortelle barnebarna om og jeg vil bli husket for noe.
Så hvor går veien videre? Skal jeg bare lukke øynene, knipe dem hardt igjen og håpe at jeg blir servert en fantastisk framtid? Eller skal jeg begynne å ta de små stegene selv om de kan virke ubetydelige? Jeg blir nødt til å gå for sistnevnte. Mitt første steg blir å flytte til storbyen. Mens vennene mine skal fylle hodet sitt med jus, økonomi, journalistikk og feminisme, skal jeg nyte nåtiden mens jeg jakter på framtiden. Jeg skal knytte kontakter, møte nye mennesker og le meg gjennom dagene. Men viktigst av alt; jeg skal finne ut hvem jeg er, og hvem jeg skal bli.
Navn (påkrevet)
E-post (påkrevet)
Hjemmeside